Mennesket fant tidlig ut at noen ting i naturen gjentok seg med faste mellomrom. Dager og netter og årstider kom og gikk slik de alltid hadde gjort. Også Månen gjorde sin fremtreden etter et visst mønster. De som kunne observere og beregne tiden ble i noen samfunn sett på som trollmenn eller sjamaner (samisk). De var gode å ha på sin side.
Historien til den kalendern store deler av verden bruker i dag, den gregorianske kalender, er meget lang. Å lage en kalender er ikke en enkel sak, for den må basere seg på årevis med observasjoner og beregninger. Den gregorianske kalenderen er basert på Jordens gang rundt Solen siden vi har 365 dager i et vanlig år. Derfor blir den kalt en solkalender. Men et solår går ikke eksakt opp i hele dager. Et solår er omtrent 365,2425 døgn. 0,25 er en kvart, så derfor har vi skuddår omtrent hvert fjerde år. Da setter vi inn en dag. Den gregorianske kalenderen har 12 måneder i ett år, med vekslende 31 og 30 dager (med unntak av februar som blir brukt som skuddmåneden med 28 eller 29 dager). Disse har egentlig intenting med Månen å gjøre lengre, siden de ikke følger månesyklusen på 29,5 dager. Men vi kaller dem fortsatt måneder. Det har opp gjennom historien funnes mange forskjellige typer kalendere. Og noen steder blir de fremdeles brukt i dag.
Jødisk kalender har 12 måneder hver med 29 eller 30 dager etter månesyklusen. Dette gir 355 døgn i ett år. Hver andre eller tredje år (totalt 7 på 19 år) blir det satt inn en ekstra 13. måned for å følge solåret. Noen kristne høytider, som påske, følger en lignende månekalender. Derfor flytter påsken dato fra år til år.
Islamsk kalender er en ren månekalender. Innskuddsmåner ble forbudt. Så et islamsk år er fastsatt med en tolvmånedersyklus til omtrent 354 døgn. Det gjør at den forskyver seg ut fra kalendere som følger solen med ca. 11 dager hvert år. Dette merker vi ved at muslimske høytider ikke har samme dato sammenlignet med den gregorianske kalender hvert år.